Fighting for body rights since 1933
RFSU - Fighting for body rights since 1933

Betyr en positiv graviditetstest automatisk lykke?

Kategori:Graviditet

Portretteringen av graviditetstester er svært ensidig i populærkultur og reklame idag. Som regel ser vi et heteropar som gjerne vil bli gravide, og som blir det raskt. Men virkeligheten ser ganske annerledes ut. 95% av alle graviditetstester som tas viser et negativt resultat. Lang i fra alle som tisser på en pinne ønsker å bli gravide - og de som vil det trenger ofte å teste mange ganger før de får sett det etterlengtede plusstegnet.

For å få et innblikk i virkeligheten inviterte vi jordmor og nybakt mamma Asabea Britton, som har blitt et forbilde gjennom sine Instagram-stories, kroppsaktivisten Cassandra Klatzkow, som lengter etter å få barn, nygifte Veckorevyn-sjefsredaktør Irena Pozar og tobarnsmammaen Andrea Ruiz, som dro til Danmark og har fått barn ved hjelp av IVF. Det ble en samtale om lengsel etter barn, lykke, uønskede graviditeter, endometriose, biologiske klokker, makt og følelsene rundt en graviditetstest.

Vil alle ha barn?

Vi lever i et av verdens mest progressive land når det kommer til likestilling. Til tross for dette virker det som normen om at alle kvinner i fertil alder vil ha barn, lever videre. Hva føler dere når dere hører utsagnet «alle vil ha barn»?

Cassandra: At det ikke er sant.

Andrea: Ja, det er vel noe som alle tar for gitt. Når man kommer opp i en viss alder, begynner spørsmålene å dukke opp. Spørsmål om man ikke vil ha barn, eller om man ikke kan.

Cassandra: Jeg merker at for meg er det vanskelig å forstå. Jeg har ikke alltid lengtet etter barn, men jeg har alltid tenkt at jeg skal ha barn en gang. Når jeg prater med venner som er yngre, og som sier at de ikke vil ha barn, har jeg tenkt: «Bare vent, det kommer.» Men det er jo så uvisst, kanskje de faktisk vet 100 % sikkert at de ikke vil ha barn. Med eldre venner er det lettere for meg å tro på at de ikke vil ha barn.

Asabea: Jeg kan forstå tidspresset for dem som venter for lenge. Greit om de sier de ikke vil ha barn, men så venter de kanskje for lenge, og så går det ikke – mange vet ikke at det kan ta tid å bli gravid.

Cassandra: Asabea, du fikk meg virkelig til å tenke, for du spurte meg jo en gang om jeg hadde tenkt på å fryse eggene mine. Og jeg vet at du prater ut fra yrkeserfaring, men det har virkelig satt i gang noen tanker hos meg. Jeg fyller 32 år, jeg har vært singel i 8 år, og jeg vil ha barn, men alle rundt meg sier at jeg ikke trenger å stresse. For meg hadde det vært en enorm sorg dersom jeg ikke kunne få barn.

Andrea: Jeg kan jo bli provosert av hele greia med at «barn er meningen med livet», selv om jeg har barn selv. Jeg er ikke enig. Jeg unngår å si ting som det.

Irena: Blir du mer provosert når det kommer fra foreldre?

Andrea: Har man ikke barn, så har jeg respekt for den lengselen man kan kjenne. Men når man har barn og sier det, så blir det helt feil, for da kan det virke som om man mener at livet ikke er meningsfylt uten barn. Det er individuelt hva som er et meningsfylt liv. Hadde ikke min kone hatt et så stort ønske om barn, hadde jeg kunnet levd livet mitt med henne uten barn, like fullverdig som nå.

Irena: Det er så godt å høre, for akkurat det er ganske uvanlig å høre fra mennesker som har barn.

Asabea: Bortsett fra at alle tenker at man vil ha barn, så antar også alle at man vil ha mer enn ett barn. Folk spør meg jo allerede: «Når kommer du til å få barn nummer to?» Det opplever jeg også som veldig merkelig. Dels fordi man ikke vet om folk kan eller vil.

Irena: Jeg blir jo glad når folk skal ha barn. Jeg elsker barn! Derfor må jeg jo hindre meg selv i å spørre. Det er jo av kjærlighet. Jeg skjønner at jeg ikke skal blande meg, men jeg syntes det er så kult. For meg kommer det fra hjertet, fordi jeg blir så begeistret. Jeg vet jeg ikke skal spørre, og jeg gjør det som oftest ikke.

Å fylle 30, forlove seg eller flytte – det er mange store steg i livet som kan gjøre at folk rundt deg kan ta for gitt at man er i gang med å stifte familie. Har dere noen gang fått spørsmålet «Når skal dere ha barn, da?»?

Irena: Jeg er 27 og gift. Jeg flyttet fra en ettromsleilighet til en treroms i våres. Jeg elsker alle barn – på det nivået at jeg kan tenke meg å være barnevakt på jobben, og jeg synes det er fint å tørke opp oppkast. Jeg har selv alltid svart «snart». Jeg vil jo ha barn, og jeg er åpen om at jeg alltid har visst det. Skulle det vise seg at det blir vanskelig å få barn, hadde nok det vært veldig vanskelig å snakke om for meg. Folk tar for gitt at jeg kan få barn når som helst, bare fordi jeg har forutsetningene: Jeg er ung, jeg er i et stabilt forhold, og jeg vil ha barn.

Cassandra: Alle venter på meg også.

Irena: Jeg har aldri vært gravid, så jeg vet jo ikke om jeg kan bli gravid. Jeg tror jeg er den eneste jeg kjenner som aldri har tatt abort, så hvem vet. Jeg syntes ikke det spørsmålet er så tungt nå, men den dagen jeg begynner å snakke med folk om at jeg vil ha barn, kommer det til å bli tungt hvis det ikke går. Dette bildet rundt meg og barn har blitt bygget opp over så lang tid.

En graviditetstest – en berg-og-dal-bane av følelser

Det er mange grunner til at man tar en graviditetstest, avhengig av hvor man er i livet, og hva slags følelser man har når det kommer til barn. Selve øyeblikket når testen viser resultatet, er utrolig stort og kan vekke mange følelser og tanker. Det er for eksempel ikke alltid slik at man føler seg lykkelig til tross for at man er gravid. Hva er deres forhold til graviditetstester?

Irena: Jeg har sikkert tatt 100 graviditetstester siden jeg var 15 år, hver gang mensen var en dag forsinket. Jeg har tatt graviditetstester overalt – på kjøpesentre, skolen, jobben. Jeg har både vært kjemperedd og kjent på at «skjer det, så skjer det». Det å kjøpe graviditetstester er litt mindre dramatisk for meg nå, men jeg pleier fortsatt å gjemme pakken hjemme fordi jeg tenker at folk kommer til å begynne å spekulere.

Cassandra: Jeg har tatt to graviditetstester. Den første testen var på helsestasjonen for ungdom, og den var positiv. Sier man det – positiv? Det føltes ikke så positivt da, men den var positiv. Da var jeg nok 15 år. Andre gangen var jeg 100 % sikker på at jeg var gravid, og det var jeg også. Jeg kjente igjen følelsene i kroppen min på en måte, selv om det var sju år senere. Jeg tok abort begge gangene.

Irena: Så du har aldri fått et negativt resultat?

Cassandra: Jo, jeg har tatt én til, og den var negativ. Men jeg har også alltid brukt beskyttelse. Jeg brukte kondom da jeg var i lange forhold og hormonspiral som singel.

Andrea: Det å kalle det positivt og negativt høres ut som det er en slags konkurranse. Jeg er gift med en kvinne, og vi har vært sammen i 12 år. Da vi bestemte oss for å få barn var det ikke spontant. Vi dro til Danmark og kjørte fullt opplegg der. Ettersom vi bestemte oss for å gå for IVF, dukket det opp mange følelser hver gang det mislyktes. Og det mislyktes veldig mange ganger. Men det som var så fint, var at vi tok testene sammen. Jeg måtte ikke kjøpe testen og ta den alene på toalettet. Vi gjorde det sammen. Og nå har vi to barn. Vi har delt den store sorgen – men også lykken da testen var positiv.

Asabea: Var det ekstrem lykke da?

Andrea: Jeg har aldri drømt om å få barn, men jeg har drømt om å bli forelsket og være i et forhold. Barn er bare krydder i livet. Min kone har drømt om å få barn siden hun var liten, så det var veldig stort.

Asabea: Mitt forhold til graviditetstester … Jeg har tatt kjempemange. Jeg har ofte jobbet på steder hvor tester har vært tilgjengelige. På kvinneklinikken og hos gynekologen har jeg gitt ut mange graviditetstester, til alle som har hatt vondt i magen. Som oftest blir de overrasket, og ikke spesielt glade. De visste heller ikke om at de var gravide.

Å ta en graviditetstest er emosjonelt. Å gjøre det i en IVF-prosess må være enda sterkere, rent følelsesmessig. Hva var forskjellen da du fikk vite at du var gravid, sammenlignet med da du fikk vite at din kone var det?

Andrea: Å stå sammen med henne mens hun ventet på svar, var enda finere. Da det var jeg som stod og holdt i testen, var jeg så oppslukt av meg selv.

Nesten litt egoistisk. Da min kone gikk gravid kunne jeg nyte det mer, for hun hadde det så utrolig bra, og var så utrolig fin.

Jeg var selv som en solformørkelse da jeg gikk gravid.

Den biologiske klokken

Enkelte ting går ikke an å komme unna når det kommer til kropp og fertilitet. Likevel er det mange som venter lenge med å få barn. Gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende i Norge er 29,5 år, og i Oslo ligger det på 31,5 år. Hva tenker dere på når dere hører uttrykket «den biologiske klokken»?

Asabea: Den eksisterer. På arbeidsplassene der jeg jobbet som jordmor og helsesøster snakket vi mye om alder, og om at folk kanskje ikke forstår at det er en viktig faktor. Det er ikke noe man sier for å skremme. Jeg har tatt opp dette på Instagram – det om alder og at fertiliteten synker. Noen blir provosert og sier at jeg skremmer. Men det er ikke ment som skremsel, det er jo fakta.

Irena: Det er jo viktig at man vet det, så man kan ta et velinformert valg. Det er som om man tror at det er så enkelt å bli gravid, for det er jo det man lærer på skolen. Og så blir man lei seg når det tar tid, for man føler seg lurt. Det er som om jeg skulle ventet til jeg var 35 år og så bli lei meg når jeg har gått glipp av sjansen fordi ingen har fortalt meg det.

Cassandra: Fra hvilken alder synker fertiliteten?

Asabea: Den beste tiden er tidlig i 20-årene. Deretter synker den, og etter fylte 40 blir det betydelig vanskeligere. Og så er det jo slik med den biologiske klokken at det viktigste jo er at man vil og føler seg klar. Det er så mye annet som skal stemme. Det er jo ikke bra om man ikke er mentalt klar, selv om den biologiske klokken sier at det er den beste tiden.

Cassandra: Hadde jeg blitt gravid, hadde jeg blåst i hvem som gjorde meg gravid. Jeg hadde beholdt barnet. Det handler om mitt savn etter barn, og at jeg ikke vet om jeg kommer til å ha sex med en mann igjen. Jeg dater kvinner nå, noe som gjør det utfordrende å bli gravid.

For menn er det jo mulig å vente mye lenger med å få barn. Det finnes jo til og med menn som har blitt fedre når de er 70 år gamle. Et heteronormativt spørsmål – har dette påvirket dere i deres relasjoner og når dere har datet menn?

Asabea: Grunnen til at jeg og min mann har barn nå, er fordi jeg kjente at jeg ikke ville bli så mye eldre før jeg fikk barn. Hadde det vært opp til han, hadde han ventet kanskje fem år til. Han er 32 år og har jo tid på seg.

Cassandra: Det er urettferdig. Jeg kjenner at jeg har behov for å snakke om min biologiske klokke i mitt datingliv. Og det gjør jeg også når jeg møter kvinner. Den siste personen jeg datet, var mye yngre enn meg. Da jeg merket at jeg begynte å få følelser for henne, måtte jeg ta opp spørsmålet om barn. Jeg kan ikke gå inn i et seriøst forhold med en person som ikke vil ha barn på flere år. Det hadde vært forferdelig å bli forelsket i noen og se hele drømmen bli knust.

Akkurat nå kjenner jeg at det er barn jeg virkelig lengter etter i livet. Så jeg trenger å snakke om det, og når jeg treffer menn, kjenner jeg at det er en urettferdighet i det. Generelt sett blir menn skremt av den diskusjonen. Som mann kan man jo bare begynne å date en yngre kvinne i stedet.

Veien til å få barn er ikke alltid enkel

I et forhold der begge er av samme kjønn, kreves en helt annen type planlegging når det gjelder det å få barn. Om man ikke kan bli gravid på naturlig måte, må man bruke andre metoder, som for eksempel IVF. Hvordan var det å gå gjennom det, Andrea?

Andrea: Vi visste at vi hadde forutsetningene på vår side. Jeg var ung og veltrent. Det samme var donoren. Vi kjøpte donoren gjennom en nettside. Det høres helt sykt ut, men det var som en Dressmann-katalog på nett, med hundrevis av menn, og bilder fra da de var barn. Det var som en drøm, det er bare synd at det blir et spørsmål om klasse. Alle burde få gjøre som de vil.

Å ta eller ikke ta abort

Å få vite at man er gravid kan være livets lykkeligste tid, men det kan også fremkalle angst. Man står plutselig overfor et stort valg. En del av dem som velger å gjennomføre en abort, holder det for seg selv. Tror dere at det fortsatt er skam knyttet til abort i dag?

Irena: Jeg tenker at det kanskje ikke bare har med skam å gjøre, men også med hva man synes er privat. Jeg skammer meg ikke over sexlivet mitt, men det er likevel ikke sikkert jeg vil dele alt med vennene mine. Det trenger ikke å være skam som gjør at man ikke snakker om ting, det kan også være at det bare føles for privat. I en relasjon er man jo også to om en abort.

Asabea: Hvis jeg skulle ha tatt en abort nå, hadde jeg ikke hatt noen problemer med å snakke om det. Det blir det samme som at jeg fortalte alle om at jeg var gravid. Jeg tenkte at hvis jeg så spontanaborterte, ville jeg også si det til alle. Da jeg var yngre var det mange venninner som tok abort. Jeg synes at vi snakket mye om det den gangen også – jeg var med flere av dem når de skulle utføre sine aborter.

Cassandra: Da jeg tok min første abort, var jeg veldig ung. Jeg ble gravid rett før sommerferien og måtte vente hele sommeren på en aborttime, så jeg rakk å bli ganske hormonell. Jeg kjente på veldig mange følelser og tvilte på om valget mitt var riktig, helt frem til dagen da aborten ble utført. Jeg gjennomførte aborten likevel, for jeg var jo bare barnet selv.

Asabea: Jeg har alltid håpet at graviditetstestene skulle være negative, helt frem til nå. Da jeg fikk sønnen min, var graviditeten planlagt i lang tid. Jeg ble kjempeglad da testen var positiv. Men etter ett døgn fikk jeg panikk – det var jo så mye hormoner. Jeg tenkte at nå måtte jeg virkelig gjøre dette. Jeg hadde ventet så lenge på et positivt resultat, og så fikk jeg likevel panikk. Det gikk bare så fort, jeg ble gravid på første forsøk. Jeg hadde tenkt at det kom til å ta litt tid. Jeg husker at jeg tenkte at jeg måtte være verdens dårligste menneske da jeg ble usikker på om det var det jeg ville. Jeg kjente på samvittigheten, også overfor partneren min. Det var min idé, og han gikk med på det. Jeg hadde planlagt mye og lagt en ordentlig plan, og så fikk jeg likevel panikk da jeg ble gravid og lurte på om det var det riktige.

Irena: Hadde du panikk fordi du kjente på at det var en forskjell på å bli gravid tilfeldig og ta abort, og på det å ønske å bli gravid og så ta abort?

Asabea: Ja, virkelig, men jeg må også understreke at jeg aldri ville ta abort, men tanken «hva om jeg ikke vil dette her?» gikk gjennom hodet mitt. Det var min idé, og jeg hadde vært skikkelig motivert. Jeg fikk dårlig samvittighet overfor partneren min fordi det var min plan, men det løste seg jo.

Selv om du tok abort til slutt, Cassandra, har vissheten om at du kan bli gravid gitt deg en slags trygghet?

Cassandra: Da jeg tok min andre abort var jeg 23 år og i et forhold, og da kjente jeg: «Faen, nå har jeg gjort det to ganger». Men nå føler jeg at det var bra at det gikk som det gikk, selv om det er en stund siden jeg var 23. Jeg har endometriose, som påvirker fertiliteten. Det jeg fikk vite da jeg fikk diagnosen, var at nesten alle som har endometriose kan bli gravide, enten naturlig eller med hjelp. Men de var veldig nøye med å presisere at man ikke må prøve på naturlig vis for lenge, det finnes hjelp å få.

Hvordan håndterer man lengselen etter barn?

Det er ikke en selvfølge at man blir 100 % glad på andres vegne når noen forteller at de skal ha barn. Kanskje man prøver selv, men ikke har lykkes, eller kanskje man er singel og ikke har truffet den rette å få barn med enda. Hvordan er det å lengte etter barn når de man omgås, har flere?

Cassandra: Jeg har veldig mange venner som har barn. Jeg elsker alle mine venners barn, nesten litt mer enn vennene mine. Jeg kaller dem for mine barn. De er på samme alder og kommer til å vokse opp sammen. Jeg kan ta meg selv i å tenke på at hvis jeg får barn om fem år, lurer jeg på om barna mine kommer til å få venner. Akkurat det stresser meg. Det fellesskapet virker så utrolig fint, og jeg har sett hvordan vennene mine har kommet nærmere hverandre ved å ha barn på samme alder. Jeg kjenner på en slags sorg rundt dette, noe som er latterlig, for det jo ikke er for sent for meg enda.

Asabea: For en stund siden stilte jeg mine følgere på Instagram et spørsmål om hvordan man håndterer lengsel etter barn. En god del svarte at det kan håndteres ved å ta til seg andres barn enda mer. Det var også ganske mange som svarte at man ikke behøver å omgås barn. Man må ikke være omringet av barn hele tiden eller gå i ti barneselskap i året. Det er greit hvis det føles for tøft.

Samtalen fant sted i februar 2019. Asabea er 30 år, Cassandra er 31 år, Irena er 27 år, og Andrea er 34 år.

Publiseringsdato: 2019.03.12
RFSU bruker cookies (informasjonskapsler) på denne nettsiden. Ved å fortsette å surfe på nettstedet eller ved å trykke "godta" samtykker du til vår bruk av cookies. Les mer om cookies.